Litt om hoven

Hestens naturlig miljø

For å få en bedre forståelse av hoven må vi først ta et kikk på hesten og sin leveforhold i naturen.

Fra naturens side er hesten skapt til å bevege seg og spise nesten kontinuerlig. De har tilgjengelig et utvalg av plantevekster, trær og busker; alt av varierende kvalitet og, for det meste, i begrenset mengder. Her er det snakk om villhester. For å få i seg tilstrekkelig med mat må de bevege seg mellom 2-6 mil over variert terreng, da det kan være langt imellom beiteområdene og mengde med fôr. De får sjøl velger hva de vil spise og de vet hvilke urter de trenger for å holde seg frisk eller hjelpe seg hvis de bli sjuk. Ved å observere hesten din ute på beite kan du legge merke til hvilke vekster hesten velge seg ut; da kan det være en liten pekepinne til helsetilstanden til hesten.

Hesten har en liten magesekk der det er ikke plass til så mye mat; den må ha mat lite men ofte. Hesten bruker om lag 16-18 timer i døgnet på å gå og spise. Det vil og si at de dermed tilbringer mye av tiden sin med hodet ned mot bakken, gressende. De har ingen ”natt og dag” rytme slik som oss mennesker har.

Det kan være langt til vannkilden, og siden de drikker fra en elev eller en vanndam står de som regel i vatnet mens de drikke; hoven blir daglig eksponert til vatn. Dette bidrar til å holde hoven fuktig og elastisk.

Hesten er et byttedyr; dens beste forsvarsmekanisme er flukt. Den trivs best på åpne sletter (i motsetning til oss mennesker, som vil helst være i et oppvarmet hus) der den kan holde utkikk etter fare og ha mulighet til å flykte dersom fare oppstår. Hester er sosiale dyr; de trivs best i en flokk med andre hester, der har de og flere til å være på vakt.

Hver gang hesten setter hoven sin (uskodd) ned på bakken vil hovkapselen utvide seg, og deler av kråken/strålen får kontakt med bakken. Når hovkapselen utvider seg fyller hoven seg med blod. Når hesten løfter hoven sin fra bakken, trekker hovkapselen seg sammen og bidrar til blodsirkulasjon ved at den bidrar til å pumpe blodet tilbake til hjertet.

Hovens utviding og sammentrekning kalles for ”hovspill” eller ”hovmekanism”.

For at hoven skal kunne utvide seg så trenger den tilstrekkelig motstand fra underlaget. Dette gjelder særlig raser med harde hover som for eksempel Islandshest, Araber, Shetlandsponni. Andre raser, som er avlet og lever stort sett på mykt underlag, har en stor bred stråle som dekker mye av sålen; utvidelse av hoven skjer via trykket gjennom strålen.

Fremmed ord

Hovkapselen: den delen av hoven som vi ser, som omslutter hovbeinet og vev.

 

Hovens oppbygning

Innsiden av hovkapselen, og utsiden av hovbeinet, er dekket av lærhuden. Lærhuden er et sjikt med vev som inneholder et omfattende nettverk av blodkar, samt nerver, og sørger for produksjon av hovkapselen. Lærhuden er delt opp i forskjellige seksjoner som utgjør de forskjellige delene av hoven:

• Kronlærhuden ligger i overkant av hoven, og står for produksjon av hornveggen (inkludert hjørnestøttene)
• Sømlærhuden; ligger nett under kronranden, og produserer periople (et lag med svært myk horn med høyt vanninnhold som skal beskytte dette område mot uttørking).
• Lamellærhuden dekker overflaten på framsiden av hovbeinet, og bøye seg skarpt inn under ballene, der hjørnestøttene befinner seg. Lamellærhuden produserer et mykt bindevevsaktig lamellhorn rundt seg, som blir kontinuerlig presset utover av tilveksten av nytt horn. Den treffer den harde hornveggen som vokser nedover fra kronlærhuden og danne en fast overgang med hornet fra hovveggen. Dette er synlig i sålen som lamellranden. Kort sagt, så kan lamelllærhuden sammenlignes på en måte med et stykke borrelås, som hefter hovbeinet og hovkapselen sammen.  

• Sålelærhuden dekker undersiden av hovbeinet, og produserer hovens sålehorn. Sålen trenger 3 ganger så lang tid for å vokse sammenlignet med hovveggen. Det vil si at det tar 3 mnd for å vokse 1 cm, mens hovveggen på en uskodd hov kan vokse om lag 1-2 cm i mnd. En skodd hov bruker om lag dobbel så lang tid. Forskjell mellom hastigheten i veksten av en uskodd og en skodd hov henger sammen med blodsirkulasjon og bevegelse.
• Stråle- og ballelærhuden produserer svært mykt, elastisk horn, som inneholder store mengder vann.

Hovens funksjoner

• Å beskytte innholdet i hoven mot eksterne påkjenninger.
• Å gi godt og sikker fotfeste i variert terreng.
• Støtdemping.
• Assistere hjertet med blodsirkulasjon.
• Kvitte kroppen med overflodige proteiner i formen av horn/hovvegg.
• Å opprettholde konstant temperatur inni hoven for å optimalisere forhold for stoffskifte inni hoven.

 

Når og hvorfor begynte folk å sko hesten?

I middelalderen begynte man å bygge borger. Hestene ble ”oppstallet” innenfor borgens vegger og ble stående i sin egen avføring og urin, som inneholder ammoniakk. Ammoniakk spiser protein, og hoven er laget av protein. I tillegg ble hestene stående mye ro, noe som førte til nedsatt blodsirkulasjon (manglende hovspill) og dermed mindre hov vekst. Hestene ble sårbeint fra oppstalling under disse forhold, og hovene kunne ikke lenger tåle påkjenninger og slitasje fra steinete terreng (i motsetning til hovene hos de hestene som fremdeles ble holdt i store åpne innhegninger).  

En smed fant på, etter hvert, å lage jernsko til hesten. I løpet av et par hundre år gikk de fleste hester med sko.

Hva gjør sko med en hestehov?

Ø      Beskytter hovveggen mot slitasje (den opprinnelige grunn til at hesten ble skodd).

Ø      Vibrasjoner ødelegger hovveggen og skader levende vev:

o       Luca Bein viste i sin doktoravhandling at hestesko vibrerer med en frekvens på rundt 800 hz, en frekvens som er skadelig for alt levende vev.

Ø      Hemmer bevegelsen av sålen og støtdemping.

o       En skodd hest som skritter på asfalt er utsatt for 3 ganger så mye støtkrefter som en uskodd hest i trav på samme underlaget.

Ø      Hemmer hovspill og nedsetter blodsirkulasjon.

Ø      Nedsetter følelse i hoven

Ø      Forårsaker forsnevring av hoven.

Ø      Er med på å forårsake sur stråle.

Ø      Unaturlig ekstra vekt

Ø      Søm ødelegger hovveggen og leder varme ut av hovens indre deler/leder også kulde inn.

Ø      Forhindrer hoven og hovbeinet å utvikle seg i hester som er skodd før de er 4-5 år gammel.

Ø      Ved sparking og tråkk vil en skodd hov påføre større skader enn en uskodd hov.

Ø      Kan være årsak til snubling.

Skal du sko hesten din er det viktig at:

•       Du har en dyktig hovslager.

•     Hesten går med perioder uten sko (la sømhullene vokse ut).

•    Hesten blir beskjært og skodd så ofte som mulig (gjerne hver sjette uke, ikke mer enn hver åttende uke).

•     Unngå å trave på hardt underlag.

•      Bruk hesten mye på mjuk underlag.

•    Hesten ikke blir skodd før den er 4 (helst 5) år gammel.

Tenk over dette: Hvorfor kan en skodd hest – med sko som er omtrent 1,5 cm høy – gå uten problemer på grusveier med stein som er mye mer en 1,5 centimeter høy…? Og hvorfor blir den direkt halt når den mister en sko…?

Goat skin bag for wine

Skal man først slakte et dyr er det greit å bruke så mye som mulig av dyret, at så lite som mulig går til spill.

  

Det er nok en del folk som hadde syns at dette var grotesk. Når vi spiser kjøtt så vil vi helst ikke vite at et dyr måtte dø for at vi skal kunne nyte et godt kjøttmåltid. At kjøttdeig og pølser er noe som man kjøper i plastemballasje fra butikken. Vi vil helst ikke vite sannheten. Eg liker å kalle en spade for en spade. Eg liker å utfordre grenser og tanker til folk. Å provosere. Fordi ingen som spise kjøtt, bruke skinn og lær, og ull produkter kan si noe imot det eg produsere.

Eg var vegetarianer i 6 år før eg flyttet til Norge fordi eg likte ikke måte dyr ble behandlet og holdt på. Da eg flyttet til Svalbard i 1990 måtte eg spise kjøtt. Da eg syns at det smakte godt med en gryte med reinsdyr bestemte eg at dersom eg skulle fortsette å spise kjøtt måtte eg være i stand til å skaffe det kjøttet sjøl for å 'fortjene' å spise det. Å dra på reinsdyr jakt. Så gjorde eg det. Eg husker det godt; spenningen med å snike seg inn på et dyr. Da eg la meg ned for å sikte var det som om eg var en annen. Det var ikke meg. Da eg traff dyret, og den datt øyeblikkelig, kjente eg to motstridende følelelser strømme gjennom meg; eg følte meg både ufattelig trist over det eg hadde gjort, og stolt over at eg hadde gjort det. Da eg hadde flådd dyret så var det mer 'mat' eg så enn 'dyret'. 

Nå spiser eg stort sett kun dyr som eg slakte sjøl, og vilt som eg får fra naboen. Fordi eg vet at de har hatt et godt liv. Og eg er takknemlig.